Jeg visste ikke at jeg var så engstelig, kanskje til og med redd, før strømmen gikk. Plutselig ble alt mørkt. Jeg kjente at pulsen ble høy og det ble vanskeligere å trekke pusten.
Det føltes merkelig, for jeg er ikke redd i mørket, til vanlig. Jeg kan ferdes ute og inne uten lys. Vanligvis. Men nå kjente jeg meg redd. Jeg så bort til naboen, der var det mørkt, gatelysene var borte. Lyset på skøytebanen var vekk. Altså – strømbrudd, et stort ett også.
Det eneste som malte rundt i hodet var: «Hva hvis??? Hva hvis han blir ordentlig syk. Hva hvis hjertet hans stopper? Hva hvis dommedagen min inntreffer nå?» Lyset og strømmen kom tilbake. Engstelsen ligger fortsatt der. Unødvendig, kanskje? Vi har vært to så lenge, jeg vil at det skal være slik, oss to. Som speiler oss i hverandre.
